7. april 2017

Kjære dagboklesere,

Jeg er i Kenya nå og har en trist melding: jeg er i ferd med å avvikle og stenge barnehjemmet. Jeg har opplevd for mange år med mange problemer og farer. Jeg forstod vel delvis da jeg reiste til Kenya at ting ikke bare skulle gå lett og være enkelt. Men det tok tid før jeg innså hvor farlig det faktisk er her. Jeg har etter beste evne prøvd å innrette meg deretter. For eksempel å kutte ut turer etter mørkets frembrudd. Det har vært meget vanskelig å finne medarbeidere som er til å stole på og da er det vanskelig å hjelpe disse barna som kommer fra kompliserte forhold! Dette har tæret så mye på meg. Men det verste er at offentlige tjenestemenn ikke er villige til å gjøre jobben sin, uten å bli bestukket. De opptrer tildels meget truende for å få bestikkelser. «Hvis du ikke gjør det og det og det så kan vi arrestere deg». Mens de selv ikke bidrar med noe, ikke 10 kroner. Og dette er hovedårsaken til at jeg stenger barnehjemmet.

Jeg har prøvd og prøvd, og levd i håpet til jeg kom til dette punktet for jeg har ikke lenger håp om at det skal bli bedre. Jeg er helt avhengig av Barnevernets støtte/juridiske beskyttelse og har i det lengste prøvd med tålmodighet. Men de lager problemer i stedet for å fasilitere nødvendige dokumenter. Jeg har ventet på å få fornyet sertifikatet/godkjenningen i det lengste, men dette går ikke lenger. De kom på inspeksjon i november og snakket om at jeg måtte bygge flere latriner og andre helt unødvendige og urimelig ting. Vi har flere toaletter enn noen andre institusjoner og hjem. 14 toaletter og kun 8 barn i Hjemmeskolen.

Vi har et nydelig og vakkert hjem som jeg ønsket de fattige barna skulle få glede av. Vi har lekeplass, hage og trær som barna kan klatre i, og meget gode naboer. Det er bittert. Men jeg kan ikke lenger streve alene og banke hodet mot veggen og sette meg selv i stor fare og være på vakt døgnet rundt. Jeg må forholde meg til omstendighetene her. Kriminaliteten er skyhøy og korrupsjonen kveler all utvikling og demokrati.

Nå ønsker jeg å se det positive i det at vi har berget mange barn i disse årene siden oppstarten i 2004. Jeg vet at jeg har gjort mitt beste og kan ikke dvele med det.

Når det gjelder givere i Norge så har det vært helt fantastisk hvordan de har vist tillit og gavmildhet og omtanke for disse barna! Barna og jeg er dypt takknemlig.

Jeg prøver etter beste evne å tilrettelegge for barna våre ved å plassere dem hos bestemødre og lignende, og betale skolepenger litt frem tid, slik at familiemedlemmene har litt tid på seg til å finne stipend og lignende.

Jeg stenger nå kontoen til Nina Children Home, slik at penger dere overfører heretter vil komme i retur.

Hjertelig, hjertelig takk for all støtte!

God påske.

Av |

20. februar 2017

For ca. 2-3 uker siden da jeg var i Muranga på styremøte, så troppet den lokale sjefen (Assistant Chief) opp på barnehjemmet. Han meldte ifra til oss at han vil vi skal stenge hjemmeskolen med en
gang og sende de små barna våre i den offentlige skolen i nabobygda, «slik at lærer seg å sosialisere seg med andre barn.» Det ble en skrekkelig dag for meg. Det er jo ingen som ønsker å sende sine barn til denne skolen, så sant de har en økonomisk mulighet til å sende dem til en annen skole! Det er ofte meget lav kvaliet på de avsides, fattige landsbyskolene. Lærere som pga. dårlig oppførsel ikke er ønsket i andre sentrale skoler, blir ofte overflyttet til landsbyskoler. Denne skolen er heller ikke ferdig utbygd. De har lavt elevtall og en elendig økonomi, slik at de er i pengenød hele tiden og til stadighet er «på» foreldre til å få dem til å bidra. Jeg har alltid hatt skrekk for å sende mine barn til denne skolen også fordi de pryler barna særdeles mye.

Juliana som jobber hos meg er mor til to smågutter som nå er modne for å begynne i førskolen. Jeg sa til henne at; du MÅ snakke med de på forhånd og si ifra at du ikke vil at barna dine skal bli slått. Læreren svarte at de har sluttet å slå barna, etter den episoden hvor en gutt i 7.klasse døde for ca ett år siden.
Juliana tok barna til å begynne i førskolen i januar. Nå er de allerede blitt slått mange ganger.- Skolen vil sikkert svært gjerne ta imot våre barn, slik at de kan øke elevtallet og selvfølgelig i håp om at jeg som er hvit, stadig kan spytte in penger. Jeg kunne tenke meg å støtte en lokal landsbyskole, hvis det var slik at
jeg kunne få lov til å komme med innspill og forslag. Men de vil jo kun ha pengene. Barn i landsbyen kommer fra meget fattige familier, hvor de stadig mangler mat, omsorg og faktisk har det til dels vanskeligere enn barna på barnehjemmet. Så dette er grobunn mange konflikter og misunnelse. Barna mine gikk på offentlig skole for mange år siden. Da begynte de å stjele mat for å ta med til de nye skolekameratene sine.

Jeg tok initiativ på skolen for at vi sammen skulle starte et matprogram, slik at alle barna skulle få lunsj hver dag. Men de ønsket heller at jeg skulle hjelpe til med andre tiltak.Det er utelukket for meg å sende barna mine på den lokale landsbyskolen, ut fra den behandlingen de og vi voksne kommer til å få der.
Hvis vi ikke får lov til å operere hjemmeskolen, så kan jeg ikke gjerne stenge barnehjemmet. Jeg føler en stor sorg for at den/de lokale sjefene har et slikt behov for å vise at de har makt og deres lyst til å undertrykke kvinner.

De lokale sjefene/Chief, har den laveste myndighet i samfunnet over lokalbefolkningen, alle andre autoriteter/offentlige tjenestemenn er over dem. Vi kunne oppsøke barnevernet eller annen offentlige ansatt hvis vi kjente en slik person som kunne tale våre sak, støtte oss og forklare behovet til disse barna som har gjennomgått traumer og annet, slik at de ikke kan sendes rett ut i en knallhard hverdag, allerede fra ung alder. Da kunne denne saken fort og enkelt blitt løst med en liten
telefonsamtale.

Av |

19. februar 2017

Det er en handikappet jente på ca. 20 år fra nabolaget som har det vanskelig. Hun kommer til oss daglig for å få hjelp og støtte. Hun kommer til meg og håper på å få en klem. Jeg hjelper henne med glede, men er redd for å ta hele ansvaret for henne. Familien er også en belastning, som jeg er bekymret for at de kan stevne meg for retten, hvis en ulykke skulle inntreffe og jenta skader seg mens hun er hos oss. Jeg har tatt opp temaet gjentatte ganger, med de lokale lederne i samfunnet i håp om at de skal hjelpe til med å finne en permanent og bedre løsning for henne. Men de bare lar tiden gå. Jenta har hatt flere epileptiske anfall, hvor det er vi som har hjulpet henne. Familien bryr seg ikke om å ta henne til medisinsk utredning. En dag som jenta hadde et slikt anfall utenfor gjerdet vårt, så ringte vi til de lokale lederne for at de skulle få se situasjonen med egne øyne. Vi ringte også til familien som ble bedt om å ta henne til lege. Hvilket de ikke gadd. Jeg sa til familien at de mishandler henne. Dette ble ikke tatt nådig opp, så det ble overhørt at de skulle bruke svart magi mot meg.

Da jeg kom til Kenya i september så jeg til min store sorg og skuffelse at noen har brutt seg inn i huset mitt og stjålet. Jeg forstod etterhvert at flere av guttene mine var involvert. Også en av de som har jeg har
hatt et meget nært fohold til. Dette er tungt for jeg gir jo vekk med glede og ønsker kun å ha ganske få eiendeler til meg selv. For noen uker siden var to dager i Muranga på styremøte. Da jeg kom tilbake så hadde det gjentatt seg, at noen har brutt seg inn, åpnet alle skuffer og brev og stjålet mange av mine personlige eiendeler. Det viser seg at det var en gutt som jeg har hjulpet i ett år. Gutten ble tatt med til politistasjonen og «slått litt» slik som de gjør her i Kenya, slik at han tilsto å ha sovet 2 netter i huset mitt.

Jeg har tidligere snakket med vaktmannen så mange ganger i et forsøk på å forklare at han må ta jobben sin på alvor. Han er ansatt til å beskytte barnehjemmet og meg, ikke til å gjøre seg til venn med alle.

Det er jo klart at det er masse utfordringer med å oppdra endel av disse barna, som kommer fra meget vanskelige leveforhold. En venn i bygda som har observert noen av disse barna sa til meg at hun
ikke hadde orket å leve med noen av disse guttene. Men jeg klarer å forstå disse barna, stort sett og har et hjerte for dem. Det som er verre er mangelen på hjelp og støtte fra myndighetene. Og denne mangelen på støtte fra myndighetene er i ferd med å bryte ned hele motivasjonen min.

Når det gjelder korrupsjon så ligger Kenya på 20.plass av de mest korrupte landene i verden. Og 10.plass når det gjelder høyest kriminalitet. I romjulen ble bussen vi reiste med stoppet av politi i veikanten og
sjåføren bedt om å komme ut, ut av synsrekke for oss passasjerer….. Jeg vet godt at politiet ville ha penger\bestikkelse for å la oss kjøre videre. Og slik er det hele tiden. I de fleste/alle etater.

Jeg har sett små, gamle bestemødre som har reist i mange timer for å komme til sorenskriverens kontor, sitter utenfor i kø i timesvis, for å få skjøte til eiendomen for å sikre etterkommerne, før de selv dør.
Men at disse gamle fattige menneskene ikke får hjelp, hvis de ikke «smører» saksbehandleren.
Det ser ut til å være en kulturell norm å forvente bestikkelser. Denne mentaliteten er en stor trussel for demokratiet!

Av |

18. februar 2017

Jeg kom til Norge 15. februar. Oppholdstillatelsen min utgår 16. februar. Jeg har søkt om fornyet arbeidstillatelse, men det tar lang tid å få svar. Uansett så var det på tide for meg å få en ferie og en tenkepause! Jeg kom til Kenya en av de første dagene i september og har stort sett
stått på i ett sett. Noen dager før jul var jeg såpass sliten at jeg ikke husket mitt eget
personnummer.

Det er vanskelig å være i Kenya nå p.g.a. en langvarig tørke, som har rammet store deler av Øst- Afrika. Det kom lite nedbør i 2014, 2015 og 2016, slik at husdyrene har fått mangelfull næring tre år på rad, de har ingen reserver å gå på, og dette gjelder også mange mennesker som har brukt sine siste penger på å dyrke opp åkeren og kjøpe nye frø. Jeg kommer nær mange som har det vanskelig. Det er veldig ubehagelig. En nabojente kom til meg en dag og sa at «vårt hus har ikke mat». Folk har jo ikke vann heller, så de må kjøpe og/eller frakte over lange avstander.

Da jeg kom til Nairobi sist og skulle vaske hendene mine på hotellet, så kom det ikke en dråpe ut av kranen. Vi på barnehjemmet er i en meget priviligert situasjon fordi vi har en meget god brønn med rent vann. Men alt som vi plantet i åkeren mens vi ventet på regntiden, det visnet hen. Det har vært høye dagtemperaturer opp til 40 grader, med mye vind og ned til 5,8 grader om natten. Til slutt åpnet jeg porten til åkeren og slapp de 2 kuene våre innpå slik at de kunne gjøre seg nytte av det lille som var, før det tørket helt ut. Jeg er glad for at jeg allerede har redusert dyreflokken vår, til et minimum. Meterologene varsler at det heller ikke er ventet en god regntid i neste sesong, som begynner omkring midten av mars.

President Uhuru Kenyatta har erklært at tørken er en nasjonal krise. Myndighetene kjøper opp kuer i endel områder før de dør. Deretter blir kjøttet delt ut til lokalbefolkningen. Mange mottar nødhjelp, men det er langt fra tilstrekkelig og svært mange barn er hjemme fra skolene, for de har ikke fått noe å spise.
Folkegrupper som masai, samburu, turkana og andre som driver mye med storfe er tvunget til å finne seg nye beiteområder. Det pågår kamper i disse områdene og lokalbefolkningen som bor der er truet. Det er nesten umulig for barn som bor i disse områdene å komme seg til skolen. Elefanter og andre ville dyr blir også presset ut av beiteområdene sine.

Av |

21. januar 2017

Jeg er i Muranga for å treffe styret og for å få gjort revidert regnskap. Vi leverer revidert regnskap hvert år.

Det er tre flokker med apekatter her i byen; 1 ved Universitetet, 1 ved Fylkets kontorer og 1 ved fiskeri- og vei- departementet. Apene klatrer og leker rundt husene.

Av |

19. januar 2017

Årets lengste skoleferie er over. Den har vart i to måneder.

Skolene åpnet 4. eller 5. januar. Noen barn gråt for de ønsket ikke å dra tilbake til skolen. Sosialarbeideren vår fulgte en av jentene til skolen for å snakke med administrasjonen og spørre om læreren kunne slutte å slå jenta i ansiktet?

– De beklaget og sa at det ikke skal gjenta seg. Så da har vi forhåpentligvis løst ett problem.

Tre jenter har jeg flyttet over til en skole som er litt dyrere, men antagelig bedre? Hvis man måler etter prestasjonen til elevene så er det en av de beste i Nyeri- distriktet. Jeg var innom skolen i går og hilste på jentene. De er meget fornøyd. Alle tre har gode akademiske evner, men en av dem må repetere 5. klasse fordi grunnlaget var for dårlig.

Jeg har nå betalt 130,000 kenyanske shilling i skolepenger. Det tilsvarer 10,660,- norske kroner. For første termin. Et år er delt opp i tre terminer. I tillegg til skolepenger kommer det en del utgifter til uniformer, bøker og utstyr.

Vi har nå syv elever i småskolen hjemme.

I slutten av februar kommer alle de store barna hjem igjen, på en langhelg.

Av |

4. januar 2017

En 13- åring døde på skolen for ett år siden. Han ble prylt av læreren, fikk epileptisk anfall og døde. Faren hans omkom i en trafikkulykke 25. desember, og ble begravet i går, i hagen, slik som alle gjør her. Alle i landsbyen og nabolaget var til stede. Det var en tung dag. Det er mye vill kjøring i trafikken her og det er mange sjåfører som er fulle, så det er masse ulykker på veiene.

Av |

2. januar 2017

Rett før det ble mørkt så vi en stasjonsvogn utenfor porten. Jeg sa til barna at de ikke skulle åpne. Men jeg ombestemte meg. Det var to lærere som hadde samlet inn fem sekker med klær, sko og sandaler til oss! I tillegg ga de oss 500 kr til å bruke på barna! Det var så gledelig for oss alle å få dette besøket, det frisket opp. Gjestene var så glade for å se at barna våre ser friske og glade ut.

Av |

1. januar 2017

Guttene glemte å fylle diesel på tanken, så det kom luft i generatoren. Nå trenger vi hjelp av en mekaniker, som forhåpentligvis kommer i morgen tidlig. Vi har ikke fått pumpet vann eller ladet mobiltelefonene på to dager.

En handikappet jente fikk epileptisk anfall rett utenfor gjerdet vårt i dag. Det er et rop om hjelp. Jeg må rapportere det til myndighetene før det er for sent; at jenta ikke blir ivaretatt men mishandlet av familien.

Av |

23. desember 2016

Det ble annerledes å komme tilbake hit til Kenya i september, enn det jeg hadde tenkt meg.

Jeg hadde tenkt meg flere oppdateringer i dagboken, flere brev til Norge, male og strikke med barna og flere mosjonsturer.
I stedet ble det 7 dagers arbeidsuke med mange oppgaver. De fleste oppgavene var ikke lystbetonte.
Det eneste problemet vi ikke har hatt er sne og brunsnegle.
Men barna viser tydelig at de er glade i meg, de sier: «Mor du ser så fin ut !»
Det hjelper mye.
Flere barn har vaert på besøk hos slektninger.
Denne julen skal vi feire sammen med 13 barn.
Sønnen min; Markus er også på besøk for 1 uke og vi er alle så glad for å se ham.
Han spiller Yatzy og andre aktiviteter sammen barna.
Personalet har fatt fri, slik at de kan være sammen sin egen familie. Så vi fordeler pliktene med å matlaging, melking, rengjøring og luking. Alle hjelper til. I ettermiddag skal vi slakte en liten vær, slik at vi har noe godt å spise. Jeg skal kjøpe frukt på markedet i dag.
Vi hilser til dere alle med en stor takk og en dyp takknemlighet, fordi dere tenker på oss og hjelper oss med driften av barnehjemmet.
Vi ønsker dere en velsignet og fredelig jul.
Av |