Fortellinger

Jeg startet jo helt alene uten at noen hadde tro på dette. Nå har jeg et godt nettverk og en sosial anseelse.Men jeg må understreke at dette gjelder jo ikke meg som person, men en sak. -Man må huske de grunnleggende verdier og at barn og unge trenger forbilder \rollemodeller.  Jeg prøver ikke å lage et veldig stort prosjekt, som tar imot hundrevis av mennesker-Men jeg prøver å lage et langvarig,helhetlig og langsiktig prosjekt. Foreløpig har vi fått barn med moderate problemer. (bortsett fra hiv)Så det har gått veldig fint. Jeg har også prioritert å ta imot barn uten store problemer, fordi vi har ikke penger eller andre ressurser til å hjelpe disse. Det står i vedtektene våre at vi skal ta imot barn fra 1 til 15 år  uten handikap.Dette har jeg skrevet for at vi ikke skal bli en «dumpingsplass» for myndighetene.-For å beskytte oss mot at de skal komme døgnet rundt med nyfødte/spebarn, multihandikappede og 17-åringer som har gått på lim i åresvis. Målgruppen er først og fremst «vanlige» barn, som for en rimelig sum\støtte, kan klare seg utmerket i samfunnet.Men som har små sjanser om de ikke blir tatt hånd om. Jeg er meget lykkelig i dette arbeidet og føler jeg får gjort noe.Jeg kommer nok til å ta imot barna med større problemer og.Det er slik som bare dukker opp.Kanskje barn som har vært utsatt for overgrep f.eks.Har også sett en gutt med Down’s, i Nyeri. Han ser ut som en gategutt.Jeg vil gjerne at han skal bo hos oss. Problemet jeg har er først og fremst å finne pålitelig personale, som er brukbare rollemodeller og ikke for grådige.Noen stabile og gode ledere, som kan styre barna når jeg ikke er der.Disiplinen har så lett for å skli ut, når jeg ikke er i Kenya. Det har skjedd flere ganger når jeg kommer tilbake at personalet forteller meg at barna er vanskelige\umulige. Og burde sendes avgårde på spesial-institusjoner og straffes osv. Men i og med at jeg ikke skylder på barna, men ser etter andre årsaker; fysiske, miljø og fortid.Så løses disse problemene alltid raskt. Barna kjenner meg\min motivasjon og har en nesten ubegrenset tillit til meg.Dette rører meg dypt.Jeg føler meg så rik og priviligert når jeg er sammen denne gjengen. Det andre problemet jeg har er å samle inn en større sum innen 21.juni 2009.Vi har jo leid hus frem til nå.Men jeg ble tilbudt å kjøpe et «barnehjemsanlegg» som jeg ikke kunne la gå fra meg.Vi flytter inn i september.Dette blir en stor forandring på levestandard og prosjektet som helhet ! 

En anekdote fra en av Ninas venner i Kenya. Han er en pensjonert muslimsk diplomat/ambassadør.A holy man was having a conversation with the Lord one day and said,» Lord, I would like to know what Heaven and Hell are like.»The Lord led the holy man to two doors. He opened one of the doors and the holy man looked in. In the middle of the room was a large round table.In the middle of the table was a large pot of stew, which smelled deliciousand made the holy man’s mouth water. The people sitting around the table were thin and sickly. They appeared to be famished. They were holding spoons with very long handles that were strapped to their arms and each found it possible to reach into the pot of stew and take a spoonful. But because the handle was longer than their arms, they could not get the spoons back intotheir mouths.The holy man shuddered at the sight of their misery and suffering.The Lord said, «You have seen Hell.»They went to the next room and opened the door. It was exactly the same as the first one. There was the large round table with the large pot of stew which made the holy man’s mouth water. The people were equipped with the same long-handled spoons, but here the people were well nourished and plump,laughing and talking. The holy man said, «I don’t understand.»»It is simple,» said the Lord. «It requires but one skill. You see, they have learned to feed each other, while the greedy think only of themselves.»