For ca. 2-3 uker siden da jeg var i Muranga på styremøte, så troppet den lokale sjefen (Assistant Chief) opp på barnehjemmet. Han meldte ifra til oss at han vil vi skal stenge hjemmeskolen med en
gang og sende de små barna våre i den offentlige skolen i nabobygda, «slik at lærer seg å sosialisere seg med andre barn.» Det ble en skrekkelig dag for meg. Det er jo ingen som ønsker å sende sine barn til denne skolen, så sant de har en økonomisk mulighet til å sende dem til en annen skole! Det er ofte meget lav kvaliet på de avsides, fattige landsbyskolene. Lærere som pga. dårlig oppførsel ikke er ønsket i andre sentrale skoler, blir ofte overflyttet til landsbyskoler. Denne skolen er heller ikke ferdig utbygd. De har lavt elevtall og en elendig økonomi, slik at de er i pengenød hele tiden og til stadighet er «på» foreldre til å få dem til å bidra. Jeg har alltid hatt skrekk for å sende mine barn til denne skolen også fordi de pryler barna særdeles mye.
Juliana som jobber hos meg er mor til to smågutter som nå er modne for å begynne i førskolen. Jeg sa til henne at; du MÅ snakke med de på forhånd og si ifra at du ikke vil at barna dine skal bli slått. Læreren svarte at de har sluttet å slå barna, etter den episoden hvor en gutt i 7.klasse døde for ca ett år siden.
Juliana tok barna til å begynne i førskolen i januar. Nå er de allerede blitt slått mange ganger.- Skolen vil sikkert svært gjerne ta imot våre barn, slik at de kan øke elevtallet og selvfølgelig i håp om at jeg som er hvit, stadig kan spytte in penger. Jeg kunne tenke meg å støtte en lokal landsbyskole, hvis det var slik at
jeg kunne få lov til å komme med innspill og forslag. Men de vil jo kun ha pengene. Barn i landsbyen kommer fra meget fattige familier, hvor de stadig mangler mat, omsorg og faktisk har det til dels vanskeligere enn barna på barnehjemmet. Så dette er grobunn mange konflikter og misunnelse. Barna mine gikk på offentlig skole for mange år siden. Da begynte de å stjele mat for å ta med til de nye skolekameratene sine.
Jeg tok initiativ på skolen for at vi sammen skulle starte et matprogram, slik at alle barna skulle få lunsj hver dag. Men de ønsket heller at jeg skulle hjelpe til med andre tiltak.Det er utelukket for meg å sende barna mine på den lokale landsbyskolen, ut fra den behandlingen de og vi voksne kommer til å få der.
Hvis vi ikke får lov til å operere hjemmeskolen, så kan jeg ikke gjerne stenge barnehjemmet. Jeg føler en stor sorg for at den/de lokale sjefene har et slikt behov for å vise at de har makt og deres lyst til å undertrykke kvinner.
De lokale sjefene/Chief, har den laveste myndighet i samfunnet over lokalbefolkningen, alle andre autoriteter/offentlige tjenestemenn er over dem. Vi kunne oppsøke barnevernet eller annen offentlige ansatt hvis vi kjente en slik person som kunne tale våre sak, støtte oss og forklare behovet til disse barna som har gjennomgått traumer og annet, slik at de ikke kan sendes rett ut i en knallhard hverdag, allerede fra ung alder. Da kunne denne saken fort og enkelt blitt løst med en liten
telefonsamtale.
