Det er en handikappet jente på ca. 20 år fra nabolaget som har det vanskelig. Hun kommer til oss daglig for å få hjelp og støtte. Hun kommer til meg og håper på å få en klem. Jeg hjelper henne med glede, men er redd for å ta hele ansvaret for henne. Familien er også en belastning, som jeg er bekymret for at de kan stevne meg for retten, hvis en ulykke skulle inntreffe og jenta skader seg mens hun er hos oss. Jeg har tatt opp temaet gjentatte ganger, med de lokale lederne i samfunnet i håp om at de skal hjelpe til med å finne en permanent og bedre løsning for henne. Men de bare lar tiden gå. Jenta har hatt flere epileptiske anfall, hvor det er vi som har hjulpet henne. Familien bryr seg ikke om å ta henne til medisinsk utredning. En dag som jenta hadde et slikt anfall utenfor gjerdet vårt, så ringte vi til de lokale lederne for at de skulle få se situasjonen med egne øyne. Vi ringte også til familien som ble bedt om å ta henne til lege. Hvilket de ikke gadd. Jeg sa til familien at de mishandler henne. Dette ble ikke tatt nådig opp, så det ble overhørt at de skulle bruke svart magi mot meg.

Da jeg kom til Kenya i september så jeg til min store sorg og skuffelse at noen har brutt seg inn i huset mitt og stjålet. Jeg forstod etterhvert at flere av guttene mine var involvert. Også en av de som har jeg har
hatt et meget nært fohold til. Dette er tungt for jeg gir jo vekk med glede og ønsker kun å ha ganske få eiendeler til meg selv. For noen uker siden var to dager i Muranga på styremøte. Da jeg kom tilbake så hadde det gjentatt seg, at noen har brutt seg inn, åpnet alle skuffer og brev og stjålet mange av mine personlige eiendeler. Det viser seg at det var en gutt som jeg har hjulpet i ett år. Gutten ble tatt med til politistasjonen og «slått litt» slik som de gjør her i Kenya, slik at han tilsto å ha sovet 2 netter i huset mitt.

Jeg har tidligere snakket med vaktmannen så mange ganger i et forsøk på å forklare at han må ta jobben sin på alvor. Han er ansatt til å beskytte barnehjemmet og meg, ikke til å gjøre seg til venn med alle.

Det er jo klart at det er masse utfordringer med å oppdra endel av disse barna, som kommer fra meget vanskelige leveforhold. En venn i bygda som har observert noen av disse barna sa til meg at hun
ikke hadde orket å leve med noen av disse guttene. Men jeg klarer å forstå disse barna, stort sett og har et hjerte for dem. Det som er verre er mangelen på hjelp og støtte fra myndighetene. Og denne mangelen på støtte fra myndighetene er i ferd med å bryte ned hele motivasjonen min.

Når det gjelder korrupsjon så ligger Kenya på 20.plass av de mest korrupte landene i verden. Og 10.plass når det gjelder høyest kriminalitet. I romjulen ble bussen vi reiste med stoppet av politi i veikanten og
sjåføren bedt om å komme ut, ut av synsrekke for oss passasjerer….. Jeg vet godt at politiet ville ha penger\bestikkelse for å la oss kjøre videre. Og slik er det hele tiden. I de fleste/alle etater.

Jeg har sett små, gamle bestemødre som har reist i mange timer for å komme til sorenskriverens kontor, sitter utenfor i kø i timesvis, for å få skjøte til eiendomen for å sikre etterkommerne, før de selv dør.
Men at disse gamle fattige menneskene ikke får hjelp, hvis de ikke «smører» saksbehandleren.
Det ser ut til å være en kulturell norm å forvente bestikkelser. Denne mentaliteten er en stor trussel for demokratiet!