For et år siden fikk jeg tre små brødre, som hadde vært stengt inne i et husi ca. fem måneder. De ble kun gitt litt mat en gang om dagen. Den eldste forteller meg at de har flere søstre som er på et barnehjem i en annen by. Han virker litt usikker på hvor mange søstre de er. Guttene forteller at moren deres har drept to av søsknene og solgt en jente. Det tar litt tid å få slike barn til å føle seg trygge.
Den minste broren virket til å være helt uten medfølelse for andre mennesker og dyr. Jeg lurte på om jeg kunne klare å bringe ham opp eller om han hadde et handikap som på sikt kunne gjøre det vasnskelig for oss. For noen dager siden kom han til meg, smilte, klappet meg forsiktig på hodet og armen. Det var et stort øyeblikk. Nå vet jeg at han kan vokse opp og utvikle seg normalt.
