I disse dager åpner skolene igjen, etter en lang april ferie. Det er lange køer i bankene med folk som skal betale skolepenger. Mange sliter med å finansiere grunn- og videregående. Det kreves jo også utstyr og uniformer. Jeg kjøpte sorte pensko til en av guttene i dag. Ellers risikerer han å bli sendt hjem. Vi har nå barn i fem forskjellige skoler pluss hjemmeskolen. 4. til 6. klassingene våre har blitt slått daglig av ufaglærte lærere, med kjepper, på rygg og hender. Elevene begynte å grue seg til skolestart, så jeg har prøvd å «ordne opp». Snakket med direktøren og ba om hjelp, på en pen måte. Det er bittert å betale skolepenger, når skolen bryter ned det som jeg prøver å bygge opp. Men dette er Kenya, ikke Norge. To småjenter sover hos meg. Har ikke fortalt dem at jeg reiser herfra om få dager, for det blir så leit. Prøver å skape flest mulig gode minner. Jeg har slitt med at noen ansatte ikke planlegger og stadig trenger å få fri. En kollega/sosialarbeider ringte for ti dager siden og spurte om han kunne komme på besøk. Lørdag formiddag kom det 53 gutter fra hans arbeidsplass/barnehjem, men han selv dukket ikke opp før solen var på vei ned. Jeg spiste lunsjen med 71 barn i spisesalen og alle var rolige og så positive. Det var en vidunderlig opplevelse. Det er mange barn som ønsker å komme til oss.
