Dagbok fra Nina

/Dagbok fra Nina

11. mai 2016

Jeg selv reiste fra Nairobi til Norge. Nå har jeg vært hjemme i noen få dager og aklimastisert meg og roet meg litt.
Jeg har problemer med flere ledd og planlegger flere operasjoner her nå. Så det var ekstra tungt å reise fra barnehjemmet denne gangen, for det kan ta tid før jeg har fått gjennomført operasjonene og det kan bli lenge å være vekke fra barna. Jeg vet at de savner meg. Men vi har en fin personalgruppe på barnehjemmet nå, så jeg føler meg trygg på at det skal gå bra.
Tror det blir lite Dagbok- skriving på meg frem til jeg har gjennomført operasjonene og reist tilbake til Kenya, så jeg benytter anledningen til å takke alle for støtten der gir til NCH!

God sommer!

Av |mai 21st, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

29. april 2016

I dag reiste vi avgårde, og traff på to damer som var i skogen for å samle ved. De var redde pga. elefantene som var i nærheten, og rett etter så jeg en stor elefant. Det beitet kuer side om side med elefanten.

Vi var på vei til Nairobi, får å lete etter slekt til tre små brødre som bor på barnehjemmet.
Den eldste av dem, kunne huske at han hadde vært hos en tante for flere år siden og trodde at han kunne klare å huske veien dit. Det var skrekkelig vær den dagen, med kraftig tordenvær og enormt mye nedbør, som skapte oversvømmelser på veien. Trafikken stoppet nesten helt opp, vi satt mange timer i kø.
Et hus med 6.etasjer, raste ned og redningsmannskapet strevet med å komme frem i trafikk-korken.
Neste dag var det heldigvis mindre nedbør og vi reiste avgårde sammen en lokalkjent taxisjåfør.
Først dro vi til Stage 87. Deretter beskrev gutten hvor vi skulle kjøre.
Det var så spennende om vi skulle lykkes. Omsider sto vi foran porten. Jeg følte meg så fornøyd, for jeg tenkte at tanten kom til å bli så glad for å se gutten igjen og vite at det står bra til med ham og småbrødrene. Vi banket på jernporten og så gjennom en liten glugge at det var folk hjemme. Til og med søsteren til guttene. Men samme hvor lenge vi banket på porten, så nektet de å åpne!
Jeg hadde tatt med kamera for å ta bilder av den gledelige gjenforening, men det kunne jeg ha spart meg.

Oppe i gaten var det et offentlig kontor, for the Chief. Jeg traff en politimann der og la frem saken.
Han hentet tanten og søsteren, til kontoret. Hun var ikke samarbeidsvillig. Men vi gjennomførte et intervju og fikk samlet inn endel opplysninger. Vi hadde jo ikke noe informasjon om guttene, de visste ikke navn på sin mor, ikke hvor de er født, ikke når de er født, forskjellige fedre og uønsket av bestefar, mor, far og tanter\onkler. For oss som driver med sosialt arbeid, så er det en av våre oppgaver å samle inn informasjon om familiebakgrunn. Dette trengs når barna blir 18 år og skal søke om ID kort. Det trengs også for å hjelpe barna til å kjenne og bearbeide sin fortid og forhåpentligvis forbinde seg med familie.
Det er også flere tilfeller av at familie ønsker å bli kvitt slike barn, for å slippe å dele arv.
Jeg vet at bestefar til disse 3 guttene har en eiendom. Jeg skal gjøre mitt beste for at brødrene skal få arve sin del, når den tid kommer.

Jeg var lei meg for den enorme skuffelsen denne gutten måtte gå gjennom, med å ikke bli ønsket velkommen med et smil og en kopp te. Men han reiste tilbake til barnehjemmet, med godt humør. Han fortalte alle de andre barna at det hadde vært SÅÅÅÅ kjekt og spennende å få komme til Nairobi og at vi hadde vært så snille med ham.

Av |mai 21st, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

28. april 2016

Jeg hørte en elefant som «blåste i trompeten» og forstod at vi kanskje kom til å få besøk om natten. Men jeg var trøtt og sov godt. Neste dag så jeg at elefanten hadde spasert på kryss og tvers av eiendommen vår, tråkket ned gjerder, spist appelsiner og annen frukt.

 

Av |mai 21st, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

21. april 2016

29. oktober skrev jeg om en mor som hadde gått i mange timer for å komme til oss og be om hjelp. Hennes sønn hadde prøvd å tatt livet sitt. Han er ca. 14 år, men fremdeles liten og tynn av vekst. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men hadde ikke hjerte til å avvise dem totalt. Jeg tok i mot gutten for en periode på to uker. Han er samarbeidsvillig. Først så tenkte jeg på å ta ham til en ok kostskole, slik at han kunne få miljøforandring og gjennomføre grunnskolen. Heldigvis så kom jeg på å teste hans akademiske evner, og det viser seg at han ikke kan skrive, ikke en liten setning på engelsk eller swahili. Det kunne blitt kritisk for gutten om jeg hadde tatt ham til en ny skole. For han hadde antagelig fått pryl av lærerne pga. manglende kunnskap. Jeg er ikke 100 prosent sikker, men han har kanskje en alvorlig grad av dysleksi og angst for lærere. Jeg vil ta ham til en yrkesskole til neste år, når han er litt eldre. Vi har blitt enige om å finne en skole som tilbyr kokkelinje. Gutten har mange talenter og stortrives hos oss. Flere ganger har vi sendt ham til familien på «ferie», men det tar ikke mange dager før vi ser ham igjen.

Da påsken begynte ante jeg ikke noe om når kostskole- barna våre skulle komme hjem på ferie. De kom etter at påsken var over, i begynnelsen av april. På den skolen hvor vi har flest barn, så fikk vi beskjed om at de eldste skulle fortsette å være på skolen i to uker for TUTION/repetering. Men myndighetene har fordømt denne praksis for flere år siden, for det er jo helseskadelig for barna hvis de aldri har fri. Jeg sa ifra til skolen at jeg hadde lagt andre planer, og tok med meg alle barna hjem. Barna er stolt av meg fordi jeg hjelper dem.

Flere av barna har hatt forkjølelse i april, med feber. Kenyanerne reiser til lege når de er forkjølet og kjøper masse piller og eliksirer. Jeg prøver etter beste evne å forklare at det ikke er nødvendig å reise til lege, men bedre å slappe av noen få dager.

I går var jeg på postkontoret for å kjøpe frimerker til tre brev. Det var to ark i konvoluttene så de veide litt over 20 gram. Jeg fikk beskjed om at det koster 245 shilling pr. brev, det vil si ca. 20 norske kroner pr. brev. – Det samme som en ufaglært tjener hvis han jobber fra kl. 08 til 13. Så han må altså jobbe i fem timer for å få råd til å sende et lite brev. Det er et meget stort gap mellom fattig og rik her.

Av |april 23rd, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

15. april 2016

I går kom guttene hjem med en stor hare som de hadde jaktet på ved hjelp av hundene, og i dag slaktet vi en stor hane. Så nå har vi fått en herlig forandring i den daglige kosten, som er vegetarisk. Utenom onsdager, hvor vi spiser fisk/ tørket omena. Nå har vi klekket ut ca. 40 kyllinger, som vokser og vokser.

I dag har jeg besøkt en venninne som jobbet som lærer hele livet og gikk av med pensjon i juni 2015. – Hun har fremdeles IKKE mottatt NOE PENSJON, men ventet i nesten ti måneder. De som skal utbetale pensjonen har visst mistet noen dokumenter. Det virker som at de vil bestikkes?

Av |april 23rd, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

10. april 2016

En av de ansatte har hatt fri i seks dager og kom tilbake. Han kom med en kartong full av rosebuketter, i forskjellige farger! Jeg ble så glad. Nå har vi pyntet opp i mange rom. Han laget også et fint bur for kyllingene. Jeg var ute i hagen og beskar busker og trær, hele dagen. Det er favorittarbeidet mitt.

Av |april 10th, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

7. april 2016

For flere uker siden høstet vi all maisen og hang kolbene i sekker, som vi deretter banket med kjepper slik at maisen løsnet fra kolbene. Så renset vi maisen og puttet den i sekker. Vi har høstet ca. 200 kg. Dette er den beste avlingen vi har hatt med mais, bønner og appelsiner, siden vi kjøpte denne eiendommen. Været har vært gunstig. Vi har også høner som ruger på 51 egg. Noen kyllinger ble klekket ut i dag.

Av |april 10th, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

6. april 2016

Søndag var vi i kirken. Jeg hadde fått skriftlig invitasjon. Det var gudstjeneste og innsamling som skulle starte kl. 10….Men det var kun oss som kom på det tidspunktet. De andre kom etter en time. Det var avslutning kl. 15. Det meste foregår på kikuyu, som jeg forstår lite av. Men jeg føler meg meget velkommen.

Av |april 10th, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

23. mars 2016

Tre elefanter «besøkte» oss i natt. De tråkket ned gjerdene og spaserte gjennom hele eiendommen vår.

I dag eller i morgen blir vi ferdige med å så til hele åkeren. Det er «det korte regnet» som nærmer seg nå.

Vi har satt poteter, sådd en liten porsjon med mais og en stor porsjon med brune bønner. -Vi har også en permanent hage hvor det vokser rikelig med spinat og grønnkål. Vi har 11 barn på kostskole nå, som skal komme hjem når skolen stenger. Men jeg aner ikke når skolene stenger og/eller når barna kommer hjem??! Jeg has spurt skoledirektørene og de svarer at de skal informere oss. -Det er så vanskelig å planlegge noe her. Men uansett når barna kommer hjem, så er de velkommen. Vi har rikelig med mat.

En nydelig dame og god venn har drevet barnehjem i ca. 20 år. Men de har ikke en liten åker eller noe landbruk som kan hjelpe dem. For en del år tilbake sendte hun meg en melding og spurte om jeg kunne hjelpe dem. Jeg nølte fordi jeg fryktet at de skulle bli avhengig av min støtte. Dessverre så var det akkurat det som skjedde. Jeg aner ikke hvor mange ganger hun har spurt meg om hjelp og at jeg har sendt en liten sum. «Hallo Nina. Vær så snill å hjelp oss med penger til mat, vi sulter og har ikke noe alternativ. Vi er i en meget vanskelig situasjon.» Til slutt ble det for mye for meg, jeg måtte bryte kontakten. Jeg klarer ikke å hjelpe flere steder. Jeg ønsker at hun prøver å skaffe seg en liten åker og en ku, geit, høner eller lignende.

 

En liten jente mistet mor og lillesøsteren sin for mange år siden. De sultet antagelig ihjel. Deretter har far hennes reist omkring og «giftet» seg med nye damer hele tiden. Jenta levde et rotløst liv. Derfor ble hun overført til Nina Children Home, via en rettskjennelse. Jeg har fått foreldreansvaret for henne frem til hun er 18 år. Nå sendte jeg hun til bestemoren slik at hun kan opprettholde familiekontakten med de få som hun har og få litt miljøforandring fra barnehjemmet. Men faren hennes ble så sint da han fikk vite at jenta er hos bestemoren og sa; «Hvem har gitt tillatelse til at hun er der?». Han forstår rett og slett ikke prosedyren. Det er vel litt vanskelig å forstå den for mange som ikke jobber med slikt sosialt arbeid? Nå vil faren reise for å hente jenta og ta henne med seg. I dag var vi derfor nødt til å involvere myndighetene. Vi dro til den lokale Sjef/Chief, med dokumentene våre. Han skrev et brev om at hvis faren henter jenta, så blir han arrestert. Jenta er så glad i faren sin, men hun har så mange vonde minner om fyll, slåssing og bråk. Og å bli etterlatt med fremmede folk i ukesvis eller lenger. Håper vi klarer å løse dette uten bråk.

Av |mars 23rd, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer

18. mars 2016

I dag så jeg kokken i hagen og lurte på hva han gjorde. Han plukket blomster til å pynte opp i spisesalen. Jeg er så glad og følte at denne personen kan virkelig hjelpe barnehjemmet. Fire småjenter dro avgårde på besøk til familien sin i dag. Jeg fikk flere omganger med klammer og kyss før de dro.

Av |mars 20th, 2016|Dagbok fra Nina|0 Kommentarer