Monthly Archives: mai 2016

Jeg selv reiste fra Nairobi til Norge. Nå har jeg vært hjemme i noen få dager og aklimastisert meg og roet meg litt.
Jeg har problemer med flere ledd og planlegger flere operasjoner her nå. Så det var ekstra tungt å reise fra barnehjemmet denne gangen, for det kan ta tid før jeg har fått gjennomført operasjonene og det kan bli lenge å være vekke fra barna. Jeg vet at de savner meg. Men vi har en fin personalgruppe på barnehjemmet nå, så jeg føler meg trygg på at det skal gå bra.
Tror det blir lite Dagbok- skriving på meg frem til jeg har gjennomført operasjonene og reist tilbake til Kenya, så jeg benytter anledningen til å takke alle for støtten der gir til NCH!

God sommer!

I dag reiste vi avgårde, og traff på to damer som var i skogen for å samle ved. De var redde pga. elefantene som var i nærheten, og rett etter så jeg en stor elefant. Det beitet kuer side om side med elefanten.

Vi var på vei til Nairobi, får å lete etter slekt til tre små brødre som bor på barnehjemmet.
Den eldste av dem, kunne huske at han hadde vært hos en tante for flere år siden og trodde at han kunne klare å huske veien dit. Det var skrekkelig vær den dagen, med kraftig tordenvær og enormt mye nedbør, som skapte oversvømmelser på veien. Trafikken stoppet nesten helt opp, vi satt mange timer i kø.
Et hus med 6.etasjer, raste ned og redningsmannskapet strevet med å komme frem i trafikk-korken.
Neste dag var det heldigvis mindre nedbør og vi reiste avgårde sammen en lokalkjent taxisjåfør.
Først dro vi til Stage 87. Deretter beskrev gutten hvor vi skulle kjøre.
Det var så spennende om vi skulle lykkes. Omsider sto vi foran porten. Jeg følte meg så fornøyd, for jeg tenkte at tanten kom til å bli så glad for å se gutten igjen og vite at det står bra til med ham og småbrødrene. Vi banket på jernporten og så gjennom en liten glugge at det var folk hjemme. Til og med søsteren til guttene. Men samme hvor lenge vi banket på porten, så nektet de å åpne!
Jeg hadde tatt med kamera for å ta bilder av den gledelige gjenforening, men det kunne jeg ha spart meg.

Oppe i gaten var det et offentlig kontor, for the Chief. Jeg traff en politimann der og la frem saken.
Han hentet tanten og søsteren, til kontoret. Hun var ikke samarbeidsvillig. Men vi gjennomførte et intervju og fikk samlet inn endel opplysninger. Vi hadde jo ikke noe informasjon om guttene, de visste ikke navn på sin mor, ikke hvor de er født, ikke når de er født, forskjellige fedre og uønsket av bestefar, mor, far og tanter\onkler. For oss som driver med sosialt arbeid, så er det en av våre oppgaver å samle inn informasjon om familiebakgrunn. Dette trengs når barna blir 18 år og skal søke om ID kort. Det trengs også for å hjelpe barna til å kjenne og bearbeide sin fortid og forhåpentligvis forbinde seg med familie.
Det er også flere tilfeller av at familie ønsker å bli kvitt slike barn, for å slippe å dele arv.
Jeg vet at bestefar til disse 3 guttene har en eiendom. Jeg skal gjøre mitt beste for at brødrene skal få arve sin del, når den tid kommer.

Jeg var lei meg for den enorme skuffelsen denne gutten måtte gå gjennom, med å ikke bli ønsket velkommen med et smil og en kopp te. Men han reiste tilbake til barnehjemmet, med godt humør. Han fortalte alle de andre barna at det hadde vært SÅÅÅÅ kjekt og spennende å få komme til Nairobi og at vi hadde vært så snille med ham.

Jeg hørte en elefant som «blåste i trompeten» og forstod at vi kanskje kom til å få besøk om natten. Men jeg var trøtt og sov godt. Neste dag så jeg at elefanten hadde spasert på kryss og tvers av eiendommen vår, tråkket ned gjerder, spist appelsiner og annen frukt.