Monthly Archives: mai 2012

Lørdag 19.mai var jeg invitert til en harambee/pengeinnsamling som skulle starte kl.12.  Det er folk i nabobygden vår som ønsker å utvikle skoletilbudet, slik at de fattige barna skal slippe å gå så langt til andre skoler.  Skolen har fått offentlig godkjenning, men består kun av 2 klasserom bygget av bølgeblikk-plater og ett stort telt som de har lånt av fylkesmannen.  Det er meget varmt i teltet, når solen skinner.  Jeg var litt bekymret fordi jeg var sent ute og ankom kl.12.15, men oppdaget at jeg var eneste gjest.  Jeg hilste på alle lærere og involverte.  Avleverte mitt økonomiske bidrag og dro hjem.   De andre gjestene kom senere utover ettermiddagen.
Den siste uken på barnehjemmet var tung: de fleste var så nedfor fordi jeg skulle reise til Norge.  Den siste kvelden så begynte noen barn å gråte.  Den siste dagen begynte to av de ansatte å gråte.  Det har ikke alltide vært slik.  Jeg har tidligere hatt noen ansatte som har vært meget negative.  Så jeg har mye å være glad for.  Nå har vi en stor grad av harmoni og godt samarbeid.  Nå har jeg kommet til Norge og Sogn.  Skal være her til august.
Ønsker dere alle en god sommer.

Jeg hadde avtale med Provincial Children’s Officer i Nyeri, kl. 10.  Jeg beklaget min nød: Hans undersåtter skulle ha gitt barnehjemmet vårt «Certificate of Registration» for flere år siden, som er myndighetenes godkjenning av barnehjemmet vårt.  Det føles ubekvemt å drive barnehjemmet uten denne godkjenningen.  Årsaken til at vi ikke har fått godkjenning er rett og slett korrupsjon.  Ansatte i barnevernet har en grei inntekt, men utfører ikke oppgavene sine uten å bli gitt bestikkelser.  Det er så ille.  PCO garanterte at godkjenningen kommer om få uker.  Jeg sikret meg noen fiender i barnevernet i dag, men vi var ikke så gode venner fra før heller.
Vår gamle, blinde mann er satt opp for øyeoperasjon 15. juli.  Det er et team fra Spania som kommer for å gjøre en innsats.  Mens jeg er i Norge.  Så jeg dro innom sykehuset for å få info og forsikre meg om at alt skal gå som planlagt.  Er det virkelig 17. mai i dag?  Håper dere har hatt en fin feiring!

Nå er det seks dager siden vi hentet de to småjentene.  Man skulle kanskje tro at pårørende ville ha ringt.  Men det gjelder i Norge.  Jeg er meget glad for at hun ene heter Daisy, for hun andre heter Nachoruwa.  Litt uvant.  Jentene står opp om morgenen og ler.  De er så glade for å få klær, en seng og i det hele tatt å være her.  Det er tydelig at de er vant med fysisk arbeid.

 Denne dagen begynte med noe hyling: jentene oppdaget en slange i en av skoene som stod ute til tørk.  Slangen ble drept.  Det regner for tiden og da blir noen slangebol fylt med vann.  Så kom alle kostskolebarna til meg, for å si pent adjø.  Skolene åpnet igjen i dag.  Jeg skulle til maasaiene’s land, for å hente to trengende småjenter.  Maasaiene er gjetere, ikke bønder, delvis fortrengt fra de frodigste landområder, så de er sårbare.  Jenter blir ofte giftet bort, allerede som små barn og omskjæring er vanlig.  Det var lenge å vente på stedets Chief/regjeringens representant.  Men jeg ville ikke ta med meg jentene, uten hans garanti og brev om at jentene er genuint trengende.  Vi reiste hjemover med to barbeinte, tynnkledde og sjenerte småjenter i bilen.  Rart å se hvor glade noen kan bli, for å få tørre brødskiver.  Dagen var på hell med gyllent lys og vi så flokker med kameler, antiloper og sebraer som beitet i et storslagent landskap.

Denne helgen har vi hatt besøk av en ung mann, som er foreldreløs og har vokst opp i Nairobis slum, i Mathare North.  I 16 år har han vært i et «prosjekt» hvor han har vært sponset av en amerikansk familie.  Han klarte å finne denne familien på internett og opprettet direkte kontakt.  Da familien kom til Kenya i fjor, fikk de vite hvordan gutten egentlig har hatt det.  Det var et sjokk.  Under 10 % av pengene har nådd frem.  Han fikk hverken skolegang eller tilstrekkelig mat og vokste opp i et «hus» på 6×6 feet, sammen bestemor og 7 søsken.  Det som er bemerkelsesverdig er at han har klart seg.  Han tar utdanning og får jobber i media og har positivt pågangsmot.  Lørdag gikk vi vår «vanlige» tur gjennom skogen, til markedet.  Slitne og sultene dro vi på kafe og bestilte lunsj til oss alle 12.  En eldre herre fikk det for seg å betale hele regningen!